Kjære pappa!

Hei pappa.

Jeg vil bare fortelle deg, at jeg er skuffet over deg.
Jeg fortalte deg og Elisabet, at når dere fikk barnet fra Kina, så kom alt til og dreie seg om henne. Og det fikk jeg rett i.
Jeg føler at du og Elisabet skyver meg ut av familien, og at det er BARE Celine som er din eneste datter. Men sånn er det ikke, for du har nemlig 2 til.
Jeg opplever fra deg at jeg bare er en byrde som du må betale penger for.

Meg og Emily er begge skuffet, over alt du har lovt oss, som du ikke har holdt, mens du kjøper flyreiser til sånn by the way FØR dere reiser til Fillipinene.
er det viktigere for deg enn og holde kontakten med de 2 eldste barna dine?
Du har sett emily ganske skjeldent de siste to åra. Også prioriterer du og dra til Portugal framfor å dra til Oslo for å være sammen med henne.

Det virker ikke som vi er en del av familien eller som vi ikke passer inn i familien din.
For en normal far hadde i det minste ringt døtrene sine og fortalt at han reiste utenlands.

Som regel når du ringer, så ringer du til mamma for og snakke om Barnebidrag.
Ellers så er det meg som ringer til deg, for og høre hvordan du har det og fortelle at jeg er glad i deg.

Du har virkelig skuffet meg, når det kommer til pappa rollen, så har du MASSE og lære.
For en pappa er nettopp det du ikke har vært for meg de siste 15 åra.
Du har liksom bare vært en mann som jeg kalte for pappa.
Og jeg syntes det er skikkelig dårlig gjort at du ikke kan se det med egne øyne at du faktisk ikke har engasjert deg som far.

Jeg er glad i deg pappa, virkelig. Men dette går bare ikke mer for meg. Jeg blir lei meg, og jeg får vondt i hjertet.

Hilsen Caroline.